Nevrofeedback (neurofeedback) er trening av hjernens selvregulering. Selvregulering er en nødvendig del av en god hjernefunksjon. Selvregulering innebærer at en kontrollerer tanker, følelser og atferd på en god måte, og har innflytelse på kognitive evner som oppmerksomhet, hukommelse og impulskontroll.
Det er aldri for sent å starte treningen. Hjernen er mottagelig for læring og informasjon hele livet, men hvor lang tid den enkelte trenger å trene, varierer fra person til person. Hjernen kan altså lære å endre aktiviteten sin for å forbedre oppmerksomhet og hukommelse og redusere stress.
Hvordan foregår nevrofeedback treningen?
Vi observerer hjernens elektriske aktivitet ved hjelp av datautstyr. Aktiviteten måles ved hjelp av elektroder som festes til hodebunnen og som registrerer hjernens elektriske aktivitet. Et avansert dataprogram omdanner hjernens signaler til bilde og lyd på en TV eller PC, programmert til rett frekvens, og som vi dermed ser og hører. På denne måten får hjernen informasjon (om seg selv), slik at den kan trene på den frekvensen som gir optimal funksjon. En kan si at hjernen (vi) på den måten utnytter det potensialet som allerede ligger latent.
Nevrofeedbacktrening er en læringsprosess som kan forbedre alle av hjernens funksjoner. Dataprogrammet er ofte presentert som et visuelt spill, som kombineres med lyd og taktil stimulans (for eksempel en pute/bamse med innebygd vibrasjon). Dette gir høyere antall feedback-signaler tilbake til hjernen og øker dermed effektivitet og presisjon på treningen.
Ved å interagere med hjerneimpulsene på denne måten påvirkes tanke- og handlingsmønstre i hjernen. Det skapes endringer i nervesystemet og dette påvirker videre ulike kroppsprosesser. Hjernen lærer å fungere bedre, og når den først har lært dette, vil den fortsette å bruke sin nye kunnskap og forsterker den gode effekten.
Nevrofeedback kan om ønskelig kombineres med veiledning og andre kognitive teknikker, som Mindfulness (oppmerksomt nærvær) og visualisering.
Historien bak nevrofeedback
Neurofeedback kan dateres tilbake til slutten på 1950- og tidlig 60 tallet med arbeidet til dr. Joe Kamiya på Unicersity of Chicago og dr. Barry Sterman på University of California and Los Angeles (UCLA).
Dr. Kamiya forsket på bevissthet og oppdaget at forsøkspersoner kunne lære å endre hjerneaktivitet ved bruk av et enkelt belønningssystem. Dette betraktes som den første EEG biofeedback treningen.
Dr. Sternman oppdaget at det var mulig å trene opp katter, slik at de fikk kontroll over sine epileptiske anfall via en liknende metode. Han prøvde metoden ut på pasienter, og 60 prosent av pasientgruppen oppnådde en reduksjon i anfall med 20 til 100 prosent. Endringen viste seg å vare.
På slutten av 1960-tallet ble NASA forskere oppmerksomme på metoden, og anvendte denne i trening av astronauter. Utgangspunktet var å trene astronautene for å forebygge anfall og hallusinasjoner når de ble eksponert for drivstoffgasser. Senere skiftet fokus over til oppmerksomhetstrening og konsentrasjon. NASA anvender fremdeles nevrofeedback som en del av treningsprogrammet for astronauter.
På midten av 1970 tallet oppdaget “new age” praktikere metoden og markedsførte denne som en hjelp til å oppnå åndelig vekst. Dette brakte metoden inn i en sidegate, og førte til at mange innen det vitenskaplige fagmiljøet anså den som lite seriøs og uinteressant.
Nevrofeedback passet ikke inn i tidens positivistiske syn på hvordan hjernen fungerte. Selv om empiriske data viste at nevrofeedback hadde virkning, ble det ansett som umulig å få dette til å passe inn i den rådende vitenskaplige oppfatningen innen hjerneforskning.
Noen forskere fortsatte likevel å arbeide med å videreutvikle metoden, og på slutten av 80 tallet ble forskningen på nevrofeedback vesentlig rettet inn mot oppmerksomhetssvikt. Gjennom hele 90 tallet ble den videreutviklet til å trene opp en rekke dysfunksjoner knyttet til sentralnervesystemet og andre psykologiske tilstander.
De siste tiårene har forskning og det vitenskaplige synet på hjernen forandret seg, og begrep om hjernens plastisitet (neuroplasticity) er vitenskaplig akseptert. Nevrovitenskapen hevder nå at det er en sammenheng mellom sentralnervesystemet og vårt autoimmunesystem, følelser, fysiske og psykiske helse. Den rådende oppfatning er at hjernen er foranderlig hele livet, og at det skapes nye hjernebaner daglig fra vi er små og gjennom hele livet. Disse naturlige sammenhengene bygger nevrofeedback på og er anerkjent i vitenskaplige miljøer.
Dagens bruk av EEG ansees ikke lenger som eksperimentell eller uvanlig. Dette blir brukt på mange områder og i studier for å måle forskjellige tilstander både innen stress og andre former for psykiske plager og sykdom. Forskningen har ført til at det nå er mulig å behandle en rekke forskjellige tilstander.
Den avanserte dataprogramvaren og EEG utstyret i nevrofeedback gjør det nå mulig å tilby denne treningsformen også utenfor de forskningsbaserte miljøene. Utstyret har blitt svært presist og effektivt. I dag brukes nevrofeedback til presisjonstrening både av profesjonelle sportsutøvere og andre som ønsker å vedlikeholde og trene sin mentale kapasitet. Det tilbys også som en naturlig løsning for ADHD, ADD, PTSD som et alternativ til medisiner. Personer som har søvnforstyrrelser, angst, stress og depresjonsproblematikk har vist seg å ha stor nytte av nevrofeedbacktrening. Det samme gjelder for kroniske smertetilstander, utmattelsessyndrom (ME) og nevrologiske tilstander.